Spotlight og frihet

Som privatpraktiserende gestaltterapeut kan jeg fra tid til annen kjenne på et press om å være aktuell, relevant og eksponere meg. Dette presset kommer både innenfra; mine forestillinger, forventninger og tidligere erfaringer, og utenfra; gjennom forventninger fra samfunnet vi lever i med stadig konkurranse om oppmerksomhet.

For noen få minutter siden, fikk jeg en e-post fra min nettside-leverandør med en oppfordring om å "booste SEO" på min nettside med et nytt blogg-innlegg. Disse pleier jeg å overse. Men denne gangen dukket det opp et "burde" i meg. Min respons var først kroppslig: jeg stivnet til i musklene i bena, bet tennene hardt sammen og kjente meg tom i hodet. Ordet blank dukket opp.

Så jeg valgte å begynne der. Med det som allerede var der. (tekst fortsetter under bildet)

Synlighet og ambivalens

Det å gjøre seg synlig på digitale medier fremstår for meg som en forventning og en nødvendighet for å drive egen business i dag. Dette byr samtidig på noen utfordringer og dilemmaer. Det tar bort fokus og tid fra det som virkelig er viktig for meg i arbeidshverdagen, nemlig oppmerksomhet på faget, klienten og det vi gjør sammen.

Jeg kan stille meg spørsmålet: hva slags terapeut er jeg når jeg blir opptatt av antall treff og å stadig holde meg aktuell og å eksponere meg? Da er det som om det utenfor terapisituasjonen blir viktigere enn det som skjer innenfor. Det er jeg ikke tilfreds med. Det gir meg et ubehag.

Samtidig vet jeg at det ikke er så lett å finne meg for en klient hvis jeg ikke gjør meg synlig. Da får jeg heller ikke bidratt med det jeg brenner for og har tro på, - eller noe å leve av. Jeg hører også gjenklang av en annen stemme i meg, som også er et ekko av andres stemmer. Den sier at "det er dette som er spillereglene" og "sånn er det for alle i 2025", "det er jo der folk er". Og alt dette er også sant. Ikke alle, vel og merke. Jeg kjenner flere som ikke er på sosiale medier. Likevel.

Når det gjelder temaet synlighet i mitt private ikke-digitale liv, er jeg også ambivalent. Se bare her:

Jeg har gjennom livet både ønsket å gjøre meg usynlig, og samtidig har jeg lengtet etter å bli sett.

Jeg har blitt sett, og villet gjøre meg usynlig.

Jeg har likt å være synlig, og jeg har angret på at jeg har gjort meg synlig. Henger du med?

Videre har jeg undret meg over:

Hvordan skal jeg bli funnet hvis jeg ikke viser meg?

Kan jeg tåle å bli sett som noe jeg ikke kjenner meg igjen i? Å ikke ta ansvar for hva andre ser.

Hva om noen ser det jeg ikke vil vise?

Hva om det ikke er noen som ser meg? Eller: Så deilig om ingen ser.

Er egentlig folk så opptatt av meg som jeg kan få meg til å tro når jeg blir selvkritisk? (Spotlight-effekten)

Å bare være

Før jeg begynte på skolen, dyttet storesøstrene mine ofte meg foran seg for å få nye bekjentskap på ferier. Jeg har blitt fortalt at jeg av og til forsvant hjemmefra i denne alderen, for så å bli funnet inne hos en nabokone, skravlende. Jeg tror jeg var uredd, usjenert og husker at jeg var nysgjerrig. Det var spennende å se hva nytt som skjedde i møte med nye mennesker i deres hus, og hva som kunne oppstå. (Jeg lærte meg blant annet at "Kjeft" var en utrolig deilig saft og ikke det andre jeg hadde lært, at snøen ikke sto til hinder for å sole seg i bikini... og at det luktet forskjellig i alle hus). Jeg ville ut og oppdage, drømte meg bort og lekte med det eller dem jeg fant på min vei.

Det er denne friheten jeg vil si noe om til slutt. Friheten til å ikke se seg selv utenfra hele tiden eller prestere noe, men å bare være. For gjennom livet tilpasser vi oss kreativt til omgivelsene (Skottun & Krüger, 2017). Det har en viktig, og av og til helt nødvendig, funksjon for vår overlevelse. Vi trenger å vite noe om spillereglene for å høre til i et samfunn. Samtidig går noe tapt om dette blir det viktigste. Vi kan bli over-tilpasset, kjenne at vi mister oss selv, blir ufrie og ulykkelige. Andres forventninger, vurderinger og meninger kan ta mye plass, og vi overser egne behov. Min erfaring er at når jeg stadig blir observert eller tenker at jeg blir observert - blir jeg ufri.

Nå blir jeg oppmerksom på at jeg har eksponert meg her. Jeg har ikke tenkt så mye på det mens jeg har skrevet. Det kjennes godt å ha skrevet det som jeg har gjort, og jeg kjenner at jeg har mer på hjertet. Det stemmer og er sant for meg. Jeg har likt å være i en skriveprosess, og jeg er komfortabel med tanken på at det kan leses av andre. Kanskje noen kan kjenne seg igjen i det jeg har skrevet? Eller ikke.

Frihet eller spotlight? Hvilke impulser får du når du ser dette bildet? Holder du tilbake eller ville du ha fulgt din impuls?

Henvisninger

Boka Gestalterapi, lærebok i teori og praksis av Gro Skottun og Åshild Krüger er gitt ut på Gyldendal forlag i 2017.

Det psykologiske begrepet spotlight -effekten, som tittelen er inspirert av: Spotlight effect - Wikipedia har flere tilsluttende teorier og forskning.